LIVET ER EN APPLAUS!

JIIIIHAAAA!!!!

Blir det artigar no er det sikkert fler av dokker som tenke.... hahaha! Neida bare les videre, eg love det er seriøst ment! Eg jobbe en del med par i terapi i tillegg har eg 27 års erfaring sjøl på å leve i et parforhold. Det eg erfare som en av utfordringene med å leve i lag er kor mye tid skal vi tilbringe sammen og kor mye tid har vi behov for å tilbringe hver for oss. Mitt inntrykk er at vi ofte har ulike behov her... Og når behovan er ulik da vet vi alle ka som skjer, da blomstre kjærleiken ;))

Det er her eg pleie å si til "mine" par: "dokker skjønne det, LIVET ER EN APPLAUS!" Også vise eg med hender`n ka eg meine! Eg hold hender`n sammen, også si eg at vi har alle behov for å være i lag, være intim, oppleve ting sammen!

Også tar eg hender`n fra hverandre og si: "også har vi alle behov for avstand til å gjøre våre egne ting! Og når vi har gjort egne ting ei stund (vært på jobb, ute og reist, trent, truffet venner), så har vi behov for å komme sammen igjen! Også klappe eg hender`n mine sammen igjen! Og sånn veksle det hele tida, når vi har vært lenge nær, har vi behov for avstand, og når vi har vært lenge fra hverandre, har vi behov for å komme sammen igjen!!!

Alle "mine" par smile tell meg når eg klappe til dem i terapirommet!

Dokker skjønne ka eg mene, sant :))

KLAPP I VEI!!