ERKJENN DET SOM ER, OG DET SOM ER VIL FORANDRE SEG!

Filosofisk søndag på meg...

Har akkurat snakket med min kloke fantastiske gestalt venninne Borghild!!! I 5 av de 9 årene jeg har studert gestalt, har vi 2 studert sammen. Vi utviklet etterhvert et utrulig inspirerende og nært vennskap! Vi møtes fast en gang i uka, og da er det gestaltteorier, som er på agendaen! Hvordan bruker vi det i våre jobber, hun som lærer og jeg som terapeut og veileder. Og hvordan anvender vi denne kunnskapen i eget liv. For som sagt tidligere så er dette en måte å leve på, ihvertfall er vi 2 skjønt enige om at kunnskapen er integrert og sitt i ryggmargen, nettopp fordi den ble integrert gjennom erfaring (selvsagt er det masse teorier i tilleg som vi har måttet tilegne oss) men det som har vært så unikt er at den er så erfaringsbasert.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har elsket denne formen for læring, den er og blir en gave i mitt liv! Jeg har hatt stor glede av selvutviklingsbiten, det har forandret meg som menneske. Dvs. jeg er selvsagt den samme, men jeg har i dag innsikt og metoder som er gull verdt i møte med andre, spesiellt her heime.

Til sommer`n skal vi selge huset vårt, Dagfinn skal søke permisjon fra jobben sin, Magnus skal inn i forsvaret, Nikolai skal søke på musikklinje på Kongsbakken, vi skal kjøpe oss hus eller leilighet i Tromsø!!!

Jeg har sett fram til dette i lang tid, fordi jeg har en jobb i Tromsø som jeg stortrivest med, og jeg har fantastisk gode kollegaer, og jeg jobber i et utrulig utviklende og inspirerende fagmiljø!

Likevel sitter jeg nå her og kjenner på tårer, sorg, tvil.... Hva skjer med meg, vil jeg ikke flytte likevel??? Jeg ringer Borghild og forteller hvordan jeg har det. Hun er som en klippe i livet mitt, alltid så klok, sier alltid de forløsende ordene, alt faller på plass for meg i dialog med henne!!! Når jeg deler hvordan jeg har det og sier: "Borghild jeg trur jeg er blitt i tvil med hele flyttinga..." Så sier hun: "Neida du er ikke i tvil Annabell, avgjørelsen er tatt, men du kjenner bare no på sorg over det du skal forlate! Klart du er lei deg!!! Dere har masse gode minner fra Bardufoss, fra huset som ungene er vokst opp i, fra venner som dere har der!!! Helt naturlig at du no kjenner på disse følelsene! Og kor bra at du tillater deg og kjenne på dem no og ikke undertrykker dem og later som de ikke er der!"

Jeg kjente jeg trakk pusten og et lettelsens sukk, SELVSAGT tenkte jeg, sånn er det jo. Det er jo store endringer vi som familie skal igjennom, klart jeg må tillate meg å kjenne på ka det gjør med meg! Jeg er jo tross alt terapeut ha ha :))

Vi drodlet litt att og fram på ka det gjorde med meg, jeg satte ord på mine følesa til ho, kjente litt på tåran som satt i øyekroken, og pluttselig så endret det seg!
Med den nye erkjennelsen om at det er vondt å gi slipp og forlate, og med den nydelige måten Borghild møtte meg på (lot meg få være i det som jeg var i, uten de der irriterende bedreviter setningne som vi alle har så lett for å ta: "neida det går så bra så, no må du tenke positivt, ikke føl/tenk sånn, det kommer til å bli så fint i byen atte!!!")

Det jeg prøver å si og som jeg som terapeut vet (men som jeg glemmer når jeg står midt opp i det aleina) er at når vi tillater oss å kjenne og erkjenne det som er! Så endres det! Mens når vi skal tvinge oss selv til å føle eller tenke på en annan måte enn det vi faktisk gjør, så bli vi mer fast i det samme!

Rart men sant!

I morra skal jeg til byen, og no skal jeg fortelle mine kollegaer at jeg kjenner og på sorg med å skulle bryte opp fra Bardufoss, sånn er det bare! Jeg er sikker på at de blir å forstå meg, de er jo tross alt gestalterapeuter hele gjengen :))

Klem fra ei berørt Annabell